Standarden for test og klassifisering av ventilasjonsfilter

EN779 har vært den mest brukte standarden for klassifisering av luftfiltre i over 20 år. Men med innføringen av den nye ISO 16890-standarden i desember 2016 har ting endret seg.

I motsetning til EN779 som kun tok hensyn til en partikkelstørrelse på 0,4 mikron, tar ISO 16890 hensyn til en bredere spekter av partikkelstørrelser mellom 0,3 og 10 mikron. Dette gjør at graden av separasjon for fine støvfraksjoner som PM10, PM2,5 og PM1 kan bestemmes.

Hva er PM1, PM2,5 og PM10?

• PM1 inkluderer partikler opp til og med 1 mikron, inkludert virus og nanopartikler.
• PM2,5 inkluderer partikler fra 1 til og med 2,5 mikron, inkludert bakterier, soppsporer og pollen.
• PM10 inkluderer partikler fra 2,5 til og med 10 mikron, inkludert strøsand og partikler fra asfaltslitasje.

Hvordan klassifiseres ventilasjonsfiltre i henhold til ISO 16890?

Klassifiseringen av ventilasjonsfilter i henhold til ISO 16890 baseres på hvor effektivt filteret filtrerer partikler i størrelsene PM1, PM2,5 og PM10. Effekten av filtreringen ePM1, ePM2,5 og ePM10 beregnes fra målte kurver, hvor «e» står for effektivitet, og avrundes i 5% trinn. Basert på hvor effektivt filteret filtrerer, deles filtrene inn i fire grupper. For å bli klassifisert i en bestemt klasse, må filteret oppnå en utskillingsgrad på minimum 50%.

For å kunne klassifiseres i henhold til den nye standarden, må filteret stoppe minst halvparten av en definert partikkelstørrelse. Hvis ikke, vil filteret bli betegnet som ISO Grov. Med ISO 16890 kan du derfor enkelt finne ut av hvilken filtreringsgrad et ventilasjonsfilter har for forskjellige partikkelstørrelser.